Resistance: Retribution – Har PSP’en endelig blitt voksen?

Sonys håndholdte konsoll har i lengre tid vært dominert av koselige småspill som Echochrome og Patapon. Nå er Resistance: Retribution her som det første skrittet på en ny storsatsing. Kan hardbarket action nytes på bussen på vei til skole eller jobb?

Disse karene har neppe kommet til Paris for å besøke Eiffeltårnet

Resistance: Retribution tilbyr et nytt kapittel i Resistance sagaen. Denne gangen spiller du som britiske James Grayson. Tidligere var han løytnant i den britiske hæren, men når han finner sin egen bror i et av Chimeras ‘conversion centres’ på god vei til å bli konvertert til en slimete menneskehater, blir Grayson frandret for livet. Når Grayson selv setter en kule mellom øynene på lillebror Johnny starter et nytt kapittel i livet hans. Hans hat for Chimera tar helt overhånd og når han til slutt forlater sin post og nekter å følge ordrene fra sine offiserer blir Grayson stil for krigsrett og dømt til henrettelse.

Ved spillets start finner vi Grayson på cella si i det han får besøk av den unge og sexy løytnanten fra den europeiske motstandsbevegelsen, Raine Bouchard. I bytte mot frihet må han love å kjempe for ‘the Marquis’ på kontinentet. Grayson er hard og lite sympatisk. Han ser på dette som nokk en mulighet til å drepe flere Chimera. Han opptrer kaldt mot alle, en real drittsekk. Men storyforfatterne prøver å la det skinne gjennom at selv om han er hard på utsiden, er han egentlig like varm og kosete som oss andre på innsiden. Hans ‘leave no man behind’-mentalitet strekkes til det vannvittige når han offrer liv og lemmer for å redde den vakkre Bouchard på egenhånd i kamp mot enorme mengder Chimera.

Med andre ord, historien er ikke fantastisk i dette spillet. Den er full av klisjeer, ekstremt overfladiske og stereotype karakterer og en protagonist som må være manifestasjonen av de siste 30 år med amerikanske actionfilmer.  Den ligger altså på det nivået man forventer i et actionspekket skytespill og burde derfor ikke stå i veien for en finfin spillopplevelse. Acionfrelste gamere har etter så mange år med actionspill skrevet av hjerneløse ‘codemonkeys’ blitt så immune mot dårlig historieformiddling at bare det helt grunnleggende er nødvendig for å holde på oppmerksomheten. Resistance Retribution har det helt grunnleggende.

Årsaken til at det er langt mellom skytespillene på PSP og håndholdte konsoller generelt er at presisjonen på styrestikkene er langt dårligere enn det man kjenner fra andre plattformer. Dette gjør at utviklere blir stilt for tre muligheter når de vurderer et skytespill for PSP. 1. De kan velge å ignorere denne utfordringen helt og kjøre sitt eget løp uten å tenke på at noen faktisk skal spille og like produktet deres. 2. De kan bruke kontrollene på en uortodoks måte i håp om oppdage en bedre måte å spille på. Noe de aldri gjør. 3. De kan tilpasse spillet sitt til de premisser som plattformen legger. For Resistance Retribution har Sony valgt det tredje alternativet. Du styrer James Grayson fra tredjepersons perspektiv og han har fått en vannvittig auto-sikte funksjon. Så lenge du klare å holde fiendene dine sånn noen lunde inne i skjermbildet, klarer Grayson å skyte dem. Dette er en essensiell funksjon siden det meste av spillet handler om nettopp å skyte siklende Chimera mens de kommer stormende mot deg. Og den fungerer bra. Kombinert med en cover-funksjon som er optimal, er det en fryd å bevege seg mellom vegger og søyler og plaffe ned romvesen. Siden Gears of War satte standarden, er det ikke lenger noen som reagerer på at en hver omgivelse har masse lave murer man kan gjemme seg bak. Du har også muligheten til å sikte manuelt. Dette blir viktig mot enkelte fiender, men er ikke nødvendig før på høyere vanskelighetsgrad.

Utseende messig ser det helt kurrant ut. Det er akkurat passe bra til at man glemmer at man egentlig sitter og spiller på en liten skjerm. Når du i tillegg får servert de klassiske ‘cutscenes’ jevnt og trutt gjennom hele spillet og karakterene du møter faktisk har en del ‘voiceacting’ blir produksjonsverdien så bra at du lett lever deg inn i spillet. Jeg vil sågar gå så langt som å hevde at dette er det første spillet hvor jeg ikke bare har benyttet PSP’en som et sekundærmedium, noe å gjøre mens jeg reiser, men noe jeg faktisk setter meg aktivt ned i godstolen og koser meg med.

Når Sony har satt alle kluter til for å skape et modent spill til PSP’en har de desverre glemt en ting. Nettopp at de lager et spill til en håndholdt konsoll som folk flest benytter i korte perioder. Spillet lar deg nemlig ikke lagre når du føler for det. Du er nødt å fullføre det nivået du er på. Må du av en eller annen grunn slutte å spille før du har kommet i mål eller skulle batteriet eventuelt gå tom for nektar, blir du nødt til å starte nivået på nytt. Dette er ganske kjipt siden noen av nivåene lett tar deg over 30 minutter å fullføre.

Men alt i alt er Resistance: Retribution et solid spill. Dersom du ønsker deg et dønn seriøst og selvhøytidelig skytespill til Playstation Portable så faller valget lett på Resistance. Like innteressant er det at det viser at PSP’en ikke trenger å være Playstation 3’s uskyldige lillebror. Med spill-serier som Assassins Creed og Motorstorm allerede annonsert og trolig flere framtidige tittler fra Killzone og Metal Gear Universene kan det se ut som om PSP’en endelig kan få det løftet det trenger for å etablere seg som en plattform for mere “seriøse” spill. La oss håpe at denne utviklingen fortsetter og dersom Sony klarer å finne på en snedig kobling mellom PSP og PS3 publikummet gjennom det kommende Little Big Planet spillet kan det meste bli ganske rosenrødt for PSP-fansen.

Trailer:

Flere anmeldelser av spillet finner du her og her

Patapon 2 – Rytmebasert krigføring i søt innpakning

Det er nå over ett år siden utviklerne i Japan Studios åpnet øynene våre med det morsomme og innovative Patapon til Playstation Portable. Spillet som kom til Europa i februar 2008, lot deg styre en stamme med ulike Pon’er og lede dem på en farefull ekspedisjon mot verdens ende. Nå er Patapon 2 like rundt hjørnet, og for de som likte originalen er det mye godt i vente.

Din lille krigerstamme møter mange store monstre på veien mot verdens ende

Patapon 2 både ser ut og føles som forgjengeren. Du kontroller en stamme med religiøse krigere og disse kommanderer du ut i krig ved hjelp av trommeslag som du må slå i takt med musikken i spillet. Man kan gjerne kalle det et rytmebasert sanntidsstrategispill. Historien fortsetter der den slapp i det forrige spillet. Etter å ha nådd verdens ende og bygget seg et skip blir de angrepet av en kraken. De stakkers Pon’ene blir slengt på havet for så å bli skylt opp på stranden i et fremmed land. Nå trenger stammen hjelp for å bygge seg opp igjen og du, som åpenbart er deres store gud, får oppgaven med å lede dem.

De første fem nivåene fungerer som en introduksjon til spillet. Du lærer enkle trommekombinasjoner som marsjer fremover, angrip og forsvar. Når du har fått teken på det grunnleggende blir du introdusert til de mer komplekse sidene ved spillet, og her er det en del nytt fra forrige utgave. Blant annet må du samle inn ressurser og utstyr til Pon’ene dine. Med disse kan du utbedre krigerne dine og sette sammen en komplett hær bestående av forskjellige Pon’er med forskjellige egenskaper. Du har også nå tilgang til et evolusjonstre som virkelig gir deg muligheten til å spesialisere krigerne, og hver enkelt kriger samler erfaringspoeng og kan oppgraderes med bedre utstyr.

Mulighetene for ”micro-management” er store og etter som du bygger hæren din opp i 15 til 18 krigere, kan det fort bli litt mye å holde styr på, kanskje spesielt for casualspilleren. Denne dybden er ikke bare en velsignelse siden den tar tid som du kanskje heller ville benyttet til å lage fete trommerytmer. Muligheten for å automatisere utviklingen av hæren din er til stede, men denne fungerer ikke særlig bra, og dersom du ønsker å nå det siste nivået bør du bruke en del tid på nettopp finpussing av soldatene dine.

Årets utgave av Patapon introduserer deg også for en ny karaktertype, nemlig Heropon. Heropon er en maskert Pon som fungerer som en slags general og leder for hæren din. Gjennom denne helten introduseres spilleren også til en ny funksjon i spillet. Når du klarer å levere 4 perfekte trommekombinasjoner på rad aktiverer du en heltemodus som gir Heropon’en din nye krefter og egenskaper. Disse blir senere særdeles viktige for å komme seg forbi de stadig mer utfordrende fiendene i spillet. Det er opp til deg hvilken type Pon du ønsker at helten din skal være, og dette betyr mye for heltens agrepsmetoder og egenskaper. Heroponen gir en etterlengtet ny dimensjon i kampene, og tilbyr en ytterligere belønning for spilleren når du klarer å kombinere trommeslagene dine til spillets musikk.

Selv om Patapon 2 har fengende musikk og rytmer som får selv den mest tonedøde spiller til å trampe takten, er opplevelsen likevel ikke bare en dans på roser. Et av de store problemene med spillet er at det rett og slett er for vanskelig å holde takten, selv på enkleste vanskelighetsgrad. Dersom du er som meg og bruker musikken i spillet til å telle takten, vil du merke at spillet tidvis legger til et ekstra taktslag. Dette virker unødvendig, og på de senere brettene blir det en stor utfordring. Konsekvensen av dette blir ofte at man sitter og ser på den blinkende firkanten rundt skjermen for å få med seg takten, i stedet for å holde øynene på kampanimasjonene. Det er uvisst om dette er et bevisst valg fra utviklernes side, men det føles i hvert fall ikke som en god måte å regulere vanskelighetsgraden i spillet på. I tillegg savner man etter hvert å få en indikasjon på hvor mye liv fiendene har. Mange fiender er store og tåler veldig mye, og for de taktiske valgene dine hadde det vært veldig snedig å hatt en helseindikator på skjermen.

På tross av dette finnes det mange gode grunner til å skaffe seg Patapon 2. Animasjonene i spillet er gjort på en morsom måte og atferden til de søte, små Pon’ene er underholdende å beskue helt frem til siste nivå. Flerspillerfunksjonen gir opptil fire spillere muligheten til å samarbeide om å samle inn ressurser og erfaringspoeng, og selv om musikken kan bli noe ensformig etter mange timers spilling kan jeg garantere at du kommer til å nynne på pata pata pata pon allerede etter første spilling. Det er vanskelig å ikke bli revet med av de oppmuntrende og entusiastike Pon’ene, og det er ikke lett å holde smilet tilbake når man ser de små strek-krigerne dine juble etter å ha beseiret en stor, dinosauraktig fiende.

Konklusjon:

Med sitt store antall nivåer og sin utvidede utviklingsmulighet for krigerne dine, fremstår Patapon 2 som en god oppfølger. De nye spillelementene fungerer bra, men spillet har en ganske høy vanskelighetsgrad, en bratt læringskurve og enkelte tidkrevende elementer. Likte du det originale Patapon vil du her finne nye utfordringer og mange underholdende timer. Er du forberedt til å ta deg den ekstra tiden som trengs for å utnytte alle mulighetene som finnes, vil du få oppleve et av de bedre spillene som Sonys håndholdte konsoll har å by på. Spillet er lett å overse, men det er vanskelig å ikke like det når du først har prøvd det.

Teaser trailer:

Andre anmeldelser av Patapon finner du her.

Endelig skjer det ting på PSP!

Lenge har min PSP ligget i mørket og støvet bort sammen med fire særdeles pent brukte UMD-filmer. En ekstrem mangel på innhold til denne plattformen har gjort at den har forsvunnet langt bak i leksa i spillverden, men nå annonserer Sony en rekke storspill til konsollen og det ryktes også om at en PSP 2 er like rundt hjørnet.

We wants it, we needs it. Must have the precious...

Sony kunne på Tirsdag melde at store titler som LittleBigPlanet, Motorstorm, Assasins Creed og Rock Band er på vei til den håndholdte Playstationkompanjongen din. Selv så liker jeg måten PSP’en kommuniserer med sin storebror Playstation 3 og jeg synes at et plattformspill som LittleBigPlanet på PSP’en virker som et utrolig spennende konsept. Dersom PSP-sackboy får tilgang til det samme brukergenererte innholdet som sine mer etablerte PS3-brødre så kan vi virkelig glede oss til til dette.

Motorstorm og Rockband vil få sine helt egne PSP-utgaver, men hva som er tanken bak Assasins creed er litt uvisst. Det virker lite trolig at man skal klare å få det originale eventyret til Altaïr inn på PSP’en og samtidig virker plattformutgaven som kom til Nintendo DS litt for slapp til å presenteres på den lekre sonyskjermen. Kanskje blir også dette et helt nytt spill? Jeg gleder meg i hvert fall til å se resultatet av dette. Mer om saken her og her.

I tillegg ryktes det også at det arbeides med en helt ny PSP og at denne kanskje kan bli å finne på markedet allerede i år. Denne skal visst nokk forkaste det noe misslykkede UMD-formatet og det er den kjente spilldesignere David Perry som Jeg og Johan forøvrig traff i Leipzig i fjor, som hevder å ha fått denne innsikten i sonys fremtidsplaner. Hvorvidt dette bare er rykter eller om det faktisk er noe i det er vanskelig å si. Ryktene om en ny PSP har svirret nesten helt siden PSP 3000 ble lansert i fjor sommer og det ser ikke ut til at disse har tenkt å dø ut med det første. Vi kan vel ikke gjøre stort annet enn å vente. Mer om saken her og her.