Resistance: Retribution – Har PSP’en endelig blitt voksen?

Sonys håndholdte konsoll har i lengre tid vært dominert av koselige småspill som Echochrome og Patapon. Nå er Resistance: Retribution her som det første skrittet på en ny storsatsing. Kan hardbarket action nytes på bussen på vei til skole eller jobb?

Disse karene har neppe kommet til Paris for å besøke Eiffeltårnet

Resistance: Retribution tilbyr et nytt kapittel i Resistance sagaen. Denne gangen spiller du som britiske James Grayson. Tidligere var han løytnant i den britiske hæren, men når han finner sin egen bror i et av Chimeras ‘conversion centres’ på god vei til å bli konvertert til en slimete menneskehater, blir Grayson frandret for livet. Når Grayson selv setter en kule mellom øynene på lillebror Johnny starter et nytt kapittel i livet hans. Hans hat for Chimera tar helt overhånd og når han til slutt forlater sin post og nekter å følge ordrene fra sine offiserer blir Grayson stil for krigsrett og dømt til henrettelse.

Ved spillets start finner vi Grayson på cella si i det han får besøk av den unge og sexy løytnanten fra den europeiske motstandsbevegelsen, Raine Bouchard. I bytte mot frihet må han love å kjempe for ‘the Marquis’ på kontinentet. Grayson er hard og lite sympatisk. Han ser på dette som nokk en mulighet til å drepe flere Chimera. Han opptrer kaldt mot alle, en real drittsekk. Men storyforfatterne prøver å la det skinne gjennom at selv om han er hard på utsiden, er han egentlig like varm og kosete som oss andre på innsiden. Hans ‘leave no man behind’-mentalitet strekkes til det vannvittige når han offrer liv og lemmer for å redde den vakkre Bouchard på egenhånd i kamp mot enorme mengder Chimera.

Med andre ord, historien er ikke fantastisk i dette spillet. Den er full av klisjeer, ekstremt overfladiske og stereotype karakterer og en protagonist som må være manifestasjonen av de siste 30 år med amerikanske actionfilmer.  Den ligger altså på det nivået man forventer i et actionspekket skytespill og burde derfor ikke stå i veien for en finfin spillopplevelse. Acionfrelste gamere har etter så mange år med actionspill skrevet av hjerneløse ‘codemonkeys’ blitt så immune mot dårlig historieformiddling at bare det helt grunnleggende er nødvendig for å holde på oppmerksomheten. Resistance Retribution har det helt grunnleggende.

Årsaken til at det er langt mellom skytespillene på PSP og håndholdte konsoller generelt er at presisjonen på styrestikkene er langt dårligere enn det man kjenner fra andre plattformer. Dette gjør at utviklere blir stilt for tre muligheter når de vurderer et skytespill for PSP. 1. De kan velge å ignorere denne utfordringen helt og kjøre sitt eget løp uten å tenke på at noen faktisk skal spille og like produktet deres. 2. De kan bruke kontrollene på en uortodoks måte i håp om oppdage en bedre måte å spille på. Noe de aldri gjør. 3. De kan tilpasse spillet sitt til de premisser som plattformen legger. For Resistance Retribution har Sony valgt det tredje alternativet. Du styrer James Grayson fra tredjepersons perspektiv og han har fått en vannvittig auto-sikte funksjon. Så lenge du klare å holde fiendene dine sånn noen lunde inne i skjermbildet, klarer Grayson å skyte dem. Dette er en essensiell funksjon siden det meste av spillet handler om nettopp å skyte siklende Chimera mens de kommer stormende mot deg. Og den fungerer bra. Kombinert med en cover-funksjon som er optimal, er det en fryd å bevege seg mellom vegger og søyler og plaffe ned romvesen. Siden Gears of War satte standarden, er det ikke lenger noen som reagerer på at en hver omgivelse har masse lave murer man kan gjemme seg bak. Du har også muligheten til å sikte manuelt. Dette blir viktig mot enkelte fiender, men er ikke nødvendig før på høyere vanskelighetsgrad.

Utseende messig ser det helt kurrant ut. Det er akkurat passe bra til at man glemmer at man egentlig sitter og spiller på en liten skjerm. Når du i tillegg får servert de klassiske ‘cutscenes’ jevnt og trutt gjennom hele spillet og karakterene du møter faktisk har en del ‘voiceacting’ blir produksjonsverdien så bra at du lett lever deg inn i spillet. Jeg vil sågar gå så langt som å hevde at dette er det første spillet hvor jeg ikke bare har benyttet PSP’en som et sekundærmedium, noe å gjøre mens jeg reiser, men noe jeg faktisk setter meg aktivt ned i godstolen og koser meg med.

Når Sony har satt alle kluter til for å skape et modent spill til PSP’en har de desverre glemt en ting. Nettopp at de lager et spill til en håndholdt konsoll som folk flest benytter i korte perioder. Spillet lar deg nemlig ikke lagre når du føler for det. Du er nødt å fullføre det nivået du er på. Må du av en eller annen grunn slutte å spille før du har kommet i mål eller skulle batteriet eventuelt gå tom for nektar, blir du nødt til å starte nivået på nytt. Dette er ganske kjipt siden noen av nivåene lett tar deg over 30 minutter å fullføre.

Men alt i alt er Resistance: Retribution et solid spill. Dersom du ønsker deg et dønn seriøst og selvhøytidelig skytespill til Playstation Portable så faller valget lett på Resistance. Like innteressant er det at det viser at PSP’en ikke trenger å være Playstation 3’s uskyldige lillebror. Med spill-serier som Assassins Creed og Motorstorm allerede annonsert og trolig flere framtidige tittler fra Killzone og Metal Gear Universene kan det se ut som om PSP’en endelig kan få det løftet det trenger for å etablere seg som en plattform for mere “seriøse” spill. La oss håpe at denne utviklingen fortsetter og dersom Sony klarer å finne på en snedig kobling mellom PSP og PS3 publikummet gjennom det kommende Little Big Planet spillet kan det meste bli ganske rosenrødt for PSP-fansen.

Trailer:

Flere anmeldelser av spillet finner du her og her

Patapon 2 – Rytmebasert krigføring i søt innpakning

Det er nå over ett år siden utviklerne i Japan Studios åpnet øynene våre med det morsomme og innovative Patapon til Playstation Portable. Spillet som kom til Europa i februar 2008, lot deg styre en stamme med ulike Pon’er og lede dem på en farefull ekspedisjon mot verdens ende. Nå er Patapon 2 like rundt hjørnet, og for de som likte originalen er det mye godt i vente.

Din lille krigerstamme møter mange store monstre på veien mot verdens ende

Patapon 2 både ser ut og føles som forgjengeren. Du kontroller en stamme med religiøse krigere og disse kommanderer du ut i krig ved hjelp av trommeslag som du må slå i takt med musikken i spillet. Man kan gjerne kalle det et rytmebasert sanntidsstrategispill. Historien fortsetter der den slapp i det forrige spillet. Etter å ha nådd verdens ende og bygget seg et skip blir de angrepet av en kraken. De stakkers Pon’ene blir slengt på havet for så å bli skylt opp på stranden i et fremmed land. Nå trenger stammen hjelp for å bygge seg opp igjen og du, som åpenbart er deres store gud, får oppgaven med å lede dem.

De første fem nivåene fungerer som en introduksjon til spillet. Du lærer enkle trommekombinasjoner som marsjer fremover, angrip og forsvar. Når du har fått teken på det grunnleggende blir du introdusert til de mer komplekse sidene ved spillet, og her er det en del nytt fra forrige utgave. Blant annet må du samle inn ressurser og utstyr til Pon’ene dine. Med disse kan du utbedre krigerne dine og sette sammen en komplett hær bestående av forskjellige Pon’er med forskjellige egenskaper. Du har også nå tilgang til et evolusjonstre som virkelig gir deg muligheten til å spesialisere krigerne, og hver enkelt kriger samler erfaringspoeng og kan oppgraderes med bedre utstyr.

Mulighetene for ”micro-management” er store og etter som du bygger hæren din opp i 15 til 18 krigere, kan det fort bli litt mye å holde styr på, kanskje spesielt for casualspilleren. Denne dybden er ikke bare en velsignelse siden den tar tid som du kanskje heller ville benyttet til å lage fete trommerytmer. Muligheten for å automatisere utviklingen av hæren din er til stede, men denne fungerer ikke særlig bra, og dersom du ønsker å nå det siste nivået bør du bruke en del tid på nettopp finpussing av soldatene dine.

Årets utgave av Patapon introduserer deg også for en ny karaktertype, nemlig Heropon. Heropon er en maskert Pon som fungerer som en slags general og leder for hæren din. Gjennom denne helten introduseres spilleren også til en ny funksjon i spillet. Når du klarer å levere 4 perfekte trommekombinasjoner på rad aktiverer du en heltemodus som gir Heropon’en din nye krefter og egenskaper. Disse blir senere særdeles viktige for å komme seg forbi de stadig mer utfordrende fiendene i spillet. Det er opp til deg hvilken type Pon du ønsker at helten din skal være, og dette betyr mye for heltens agrepsmetoder og egenskaper. Heroponen gir en etterlengtet ny dimensjon i kampene, og tilbyr en ytterligere belønning for spilleren når du klarer å kombinere trommeslagene dine til spillets musikk.

Selv om Patapon 2 har fengende musikk og rytmer som får selv den mest tonedøde spiller til å trampe takten, er opplevelsen likevel ikke bare en dans på roser. Et av de store problemene med spillet er at det rett og slett er for vanskelig å holde takten, selv på enkleste vanskelighetsgrad. Dersom du er som meg og bruker musikken i spillet til å telle takten, vil du merke at spillet tidvis legger til et ekstra taktslag. Dette virker unødvendig, og på de senere brettene blir det en stor utfordring. Konsekvensen av dette blir ofte at man sitter og ser på den blinkende firkanten rundt skjermen for å få med seg takten, i stedet for å holde øynene på kampanimasjonene. Det er uvisst om dette er et bevisst valg fra utviklernes side, men det føles i hvert fall ikke som en god måte å regulere vanskelighetsgraden i spillet på. I tillegg savner man etter hvert å få en indikasjon på hvor mye liv fiendene har. Mange fiender er store og tåler veldig mye, og for de taktiske valgene dine hadde det vært veldig snedig å hatt en helseindikator på skjermen.

På tross av dette finnes det mange gode grunner til å skaffe seg Patapon 2. Animasjonene i spillet er gjort på en morsom måte og atferden til de søte, små Pon’ene er underholdende å beskue helt frem til siste nivå. Flerspillerfunksjonen gir opptil fire spillere muligheten til å samarbeide om å samle inn ressurser og erfaringspoeng, og selv om musikken kan bli noe ensformig etter mange timers spilling kan jeg garantere at du kommer til å nynne på pata pata pata pon allerede etter første spilling. Det er vanskelig å ikke bli revet med av de oppmuntrende og entusiastike Pon’ene, og det er ikke lett å holde smilet tilbake når man ser de små strek-krigerne dine juble etter å ha beseiret en stor, dinosauraktig fiende.

Konklusjon:

Med sitt store antall nivåer og sin utvidede utviklingsmulighet for krigerne dine, fremstår Patapon 2 som en god oppfølger. De nye spillelementene fungerer bra, men spillet har en ganske høy vanskelighetsgrad, en bratt læringskurve og enkelte tidkrevende elementer. Likte du det originale Patapon vil du her finne nye utfordringer og mange underholdende timer. Er du forberedt til å ta deg den ekstra tiden som trengs for å utnytte alle mulighetene som finnes, vil du få oppleve et av de bedre spillene som Sonys håndholdte konsoll har å by på. Spillet er lett å overse, men det er vanskelig å ikke like det når du først har prøvd det.

Teaser trailer:

Andre anmeldelser av Patapon finner du her.

Empire: Total War. Ikke akkurat Guds gave til gamerne…

Den siste tiden har jeg tilbrakt foran pc-skjermen med Creative Assemblys siste storslåtte strategispill Empire: Total War. Det har på mange måter vært en kombinajon av en dans på roser og en dans på brennende kull.

Å kalle Total War-serien for et synkende skip ville kanskje være å ta det litt langt

Da min egen utgave av Empire: Total War Special Forces Edition ramlet ned i postkassa var jeg skikkelig gira. Spillet hadde blitt rost i sky av den ene anmelderen etter den andre og dette skulle åpenbart være alle strategifans store Messias i 2009. Med en gang plata gled inn i PC’en min og jeg ville innstallere spillet, skulle den først ha meg til å innstallere Steam. Dette er Valves onlineklient som kombinerer spillbutikk med andre onlinetjenester, blant annet autentisering av spill. Steam hadde jeg allerede innstallert, men jeg synes det er ganske sært at når man kjøper en fysisk plate i butikken så må man likevel innstallere et tredjepartsprogram for å bevise at man faktisk har kjøpt spillet. Men la gå, jeg har vært borti værre kopibekyttelser enn steam, selv om steam ønsker at alle spillene skal innstalleres i en spesiell steam-mappe på pc’en, og at snarveiene til spillet skal lede deg gjennom steam før du starter spillet. Dette kan du selvfølgelig jobbe deg rundt, men det føles unødvendig, jeg vil jo bare spille!

Men nokk masing om Steam for øyeblikket. Dette skal jo handle om Empire: Total War. Innstallasjonstiden på snedige 30 minnutter tilbrakte jeg med å lese manualen. Den inneholdt vel ca. 5 sider med meningsfyllt innformasjon, hvorav kanskje 1 side var brukbar for oss som har erfaringer med tidligere Total War spill. Spillet har ingen egentlig tutorial modus, men har heller valgt å benytte seg av hjelpere som hopper frem i tide og utide og forteller deg om tilfeldig valgte features i spillet. Du kan velge mellom å spille battles, grand campaign og en tredje modus som gir deg kontroll over de amerikanske opprørerne i frigjøringskrigen mot britene. Frittstående battles har jeg alltid synes er skikkelig kjipt for hva er vel en kamp uten kontekst? Likevel så er det jo en fin ting å ha med for det finnes sikkert noen som liker den slags også. Den amerikanske kampanjen er en blanding av utvalgte battles du må gjennom, noen spesieller scenarioer og så en lengre kampanje hvor du må nedkjempe britene. Denne fungerer i grunn fint til å introdusere de nye elementene i spillet og om det ikke er en tutorial så er det i hvert fall en myk vei inn i spillet. Den store kampanjen lar deg styre et utvalg av de større maktene i Europa, Nord Amerika og India i tiden mellom 1700 og 1799. De strategiske utfordringene er ganske varierte om du velger å spille som de store kolonimaktene som Storbritannia og Spania, eller om du foretrekker de større innenlandsrikene som Østerrike og Russland. Dette er vel og bra, men dersom du ikke er en kolonimakt så blir spillet fort kjedelig. Europa-kartet innehar alt for få regioner og det at enkelte spillanmeldere hevder at dette er det mest omfattende strategispillet noensinne viser at de ikke har særlig innsikt i sjangeren. Storbritannia har 3 regioner i Europa (London, Edinburgh og Dublin) Frankriket har 2 (Paris og Strasbourg) og Spania har 2 (Madrid og Gibraltar). Dette betyr at dersom du klarer å ta begge byene til Frankrike så kontrollerer du nesten hele fastlandsvesteuropa. Direkte latterlig.

I tidligere Total War spill har Creative Assembly valgt ut et knippe nasjoner som du kan kontrollere og så ved å bekjempe de gjennstående nasjonene eller ved å vinne en kampanje så får du låst opp de fleste andre. Dette er selvfølgelig kjipt, hvorfor kan vi ikke bare spille som de vi ønsker å spille som i frå begynnelsen av? I Empire har de bestemt at du ikke får lov til å spille som de mindre nasjonene uansett hva du gjør. Ønsker du å spille som Danmark-Norge? Though Luck. Man kan jo håpe at disse blir tilgjengelige med en patch etter hvert. Multiplayer på grand campaign er heller ikke inkludert, men det kommer med en patch ganske snart.

Når det gjelder selve kampene har jeg ikke så mye å utsette. På det taktiske nivået leverer Creative Assembly den kvaliteten som man har begynt å forvente fra Total War-serien. Det er riktignokk enkelte issues med AI’en til soldatene, spesielt under beleiringer, og artilleri som står markert som fire-at-will har en lei tendens til å sikte seg inn på generalen min. Men kampene fungerer bra og det ser nydelig ut. Sjøslag er nytt for Total War serien og mye har vært skrevet om dette gjennom PR-prossessen for spillet. Sjøslagene ser flotte ut og det legger definitivt til en ny dimensjon til spillet. Det taktiske nivået er desverre ikke like høyt som landkampene noe som er litt synd. De som har spilt Pirates of the Burning Sea vil nokk føle at sjøslagene i Empire er litt banale. Men selv om de er enkle er de underholdende, i hvert fall en stund.

Det taktiske er altså ikke problemet med spillet. Så kan man jo spørre seg hva som egentlig er hovedfokuset til Empire: Total War. Serien er bygget opp på muligheten for å styre slagene selv. Det er på strategidelen det skorter og her makter ikke Empire å leve opp til konkurrentene. Diplomatikk-delen har ikke utviklet seg noe siden Shogun: Total War og med tanke på at generaler gjennom historien har sett på væpned konflikt som siste utvei, så er det litt sært at muligheten for å kommunisere med andre nasjoner er så ekstremt minimal. Det skurrer også når strategi og taktikk-delene av spillet ikke klarer å kommunisere med hverandre. Et eksempel er når jeg plasserer hæren min ved bredden av en stor elv, like ved et kryssningspunkt. Fienden angriper meg fra andre siden av elva. Da forventer jeg jo å ha en taktisk fordel i det motstanderen min må krysse elva for å nå meg. I stedet velger spillet at vi skal utkjempe slaget vårt i skogen, på et kart som ikke inneholder noen elv i det hele tatt. Deprimerende.

I stedet for å ha ett stort kart har de valgt at man pendler mellom 3, nemlig Europa, Nord-Amerika og India. Dette fungerer forsåvidt, men det virker likevel veldig sært. Siden de velger å ha så få regioner på landområdene likevel, hvorfor kan de ikke da tilby et helt (eller i hvert fall et halvt) verdenskart? Sør Afrika ble for eksempel kolonisert av nederlendere allerede i 1652, men ingen deler av Afrika sør for sahara er det mulig å erobre. En del slike designvalg er vanskelig å forsvare.

En annen diskusjon som kan være aktuell både for dette og for andre spill er hvordan man glorifiserer krig. Enkelte spill, for eksempel Call of Duty serien har vendt seg litt i den retningen at de forsøker å vise at krig er jævla kjipt, men dette er den rake motsetningen. Nå sier ikke jeg at det er spillprodusenters oppgave hverken å reflektere krig på en realistisk måte eller å innstille moral i spillerne, men enkelte ganger så hadde det vært fint å få se de negative sidene ved krig. At disse ikke er å finne i et spill titulert Total War er ikke overraskende, men det kunne ha vært et fint element å ha med. Jeg synes også det skurrer litt med denne glorifiseringen av den amerikanske motstandskampen mot britene. Dette er jo noe som sitter dypt i den amerikanske kulturen, men historisk sett hadde vel strengt talt de amerikanske kolonistene det ganske bra i forholde til andre koloninasjoner. Det kan være at dette bare gjelder meg, men jeg synes det føles rart når amerikanerne prøver å presse deres kamp inn i bildet av et undertrykt folk som sloss for livet mot en kongelig tyrann. Jeg ville i hvert fall satt pris på at spillet hadde vært noe mer reflektert på dette punktet og ikke bare spydd ut ensidig propaganda.

Empire: Total War er et bra spill. Grunnen til at jeg vektlegger de mange negative aspektene er at spillet har blitt så skamrost av andre anmeldere og jeg kjenner ikke igjen spillet i all rosen. Likte du kamper på slagmarker i tidligere total war spill så kommer du til å like dette også. Ønsker du derimot å drive med storstrategi så er spillet egentlig ganske middels. Jeg liker en del av valgene de har gjort, spesielt med at de har flyttet en del av regionsuviklingen ut av byene og på den måten skaper støre forskjeller på regionene, men tanken på at storbritannia i praksis kan ta frankriket ved å erobre ett punkt virker ikke særlig appellerende på meg. Grafisk er spillet nydelig å se på og dette er åpenbart et stort fokus for Creative Assembly. Selv synes jeg ikke at utseende er Alfa Omega i er strategispill og det er kanskje nettopp der det skurrer for meg. Jeg vil at Empire: Total War skal være et strategispill, og i denne sjangeren har vi blitt vant med en større kompleksitet enn det som kan tilbys i brettspillet RISK. Men Empire handler mest om kampene, og stategien rundt er bare for å sette en kontekst til disse. Når spillet igjen kresjer med jevne mellomrom, så er det rett og slett ikke det spillet JEG vil at det skal være. Du liker det kanskje, men la det i hvert fall bli hørt at Empires: Total War ikke er et mirakel sendt fra oven.

Trailer til spillt følger her:

Dersom du ønsker å lese noen lovprisninger av spillet finner du dem her og her.

UPDATE: Du kan forøvrig vinne en utgave av Empire: Total War i denne ukens Hardcore-sending. Podcast kommer opp Onsdag 11. Mars.

Street Fighter IV

En ny utgave av den klassiske arkade-fighteren er ute og vi kan forvente oss mange timer med pugging av knappekombinasjoner for å komme oss helskinnet gjennom onlinekampene som venter.

Ryu er tilbake og han har lært seg noen nye triks siden forrige gang

Det første som møter deg når du smeller spillet inn i 360′en din er en kanskje noe unødvending lang introvideo. Du kan selvfølgelig trykke forbi den så den er ikke egentlig irriterende på noen måte, den bare føles noe malplassert. Men videoer er noe Capcom har satset på i denne utgaven. Hver karakter har en egen historie som du låser opp når du spiller deg gjennom arkademodusen og denne er presentert gjennom små tegnefilmsnutter. Disse er ikke animasjoner som benytter seg av spillet egen 3d-motor. Dette er frittstående tegnefilmer i typisk japansk anime-stil. Det er forfriskende å se spillhistorien presentert gjennom et “annet medium” enn selve spillet og dette fungerer veldig bra. Men som animekjennere kan bekrefte så er det få serier som klarer gjøre en god dubbing til engelsk. Enkelte vil nok tidvis rive seg i håret også av Street Fighters forsøk på dette.

Street Fighter 2 har åpenbart vært utgangspunket for utviklerne og alle de kjente karakteren er med. I tillegg finnes en bråte med andre karakter fra Street Fighter universet og også noen nye. Alle karakterene ser helt nydelige ut. I stedet for å gå for et realistisk utseende har Daigo Ikeno, som er art director og character designer på spillet, gått for en mer tegneserieaktig look. Karakterene er 3d-rendrete modeller med polygoner, men det har blitt lagt et lag oppå dem som får dem til å se mer håndtegnede ut og dette fungerer aldeles utmerket. Visuelt sett er SF IV alt man kan be om… med ett unntak. Capcom har gjort den samme feilen som så mange andre spilldesignere har gjort før dem. Deler av teksten i spillet er så liten at dersom du ikke har en HD-TV så blir det helt uleselig. Det er jo faktisk mange gamere som enda ikke har muligheten til å spille i 720p-oppløsning. Det er greit at produkter som spill skal være med å drive også fjernsynsteknoloien videre, men dette er bare håpløst. Når du er i en fight så er det ikke noe problem. Det er når du er i treningsmodusen og skjermen skal forklare deg hvordan du gjør de forskjellige triksene at problemet manifesterer seg og dette blir et ekstra hinder for spilleren på veien for bli en Street Fighter champion.

Og veien til suksess er lang og hard. Spillet gjør lite i å inkludere nye spillere både til Street Fighter serien, men også til fighting-sjangeren. Var du en av de som brukte dine hardt tjente ukepenger på arkademaskinene på 80 og 90-tallet så stiller du bra, men er du fersk så er ikke dette spillet til å starte med. Spillet er generelt veldig vanskelig å mestre og skal du spillen offline, har du heldigvis mange vanskelighetsgrader å velge mellom. Det handler om timing, hurtige bevegelser og mestring av kombinasjoner. Du har nå såkalte focus attacks og ultra combos. Du må bygge opp focus-bar’en din for å kunne nytte disse, men de har spektakulære effekter.

Alt i alt er Street Fighter IV et solid fighting spill. Det er visuelt nydelig, har et ok utvalg av moduser og nokk innhold til å holde deg engasjert lenge. Personlig slet jeg en del med styresettet til noen av karakterene. For min del førte dette til at jeg ble tvunget til å benytte meg av karakterer som Ken og Ryu, mens mine trofaste Guile og Dhalsim ble stående ubrukte. Men her kan det være at det rett og slett er jeg som har et mestringsproblem eller at jeg bare ikke skjønner hvordan jeg skal gjøre enkelte triks siden jeg spiller på en SD-TV. Uansett, liker du fightingspill er det ingen grunn til å ikke kjøpe Street Fighter IV, det er etter min mening kanskje det aller beste fighting spillet på markedet nå, men husk at det er beregnet for spillere som er villig til å innvestere mye tid i spillet.  For et godt innblikk i spillet, sjekk ut traileren nedenfor.

For komplett omtale, sjekk ut her og her.

Killzone 2

Nå har jeg fullført min første gjennomspilling av Killzone og jeg må si at mitt førsteintrykk er utelukkende positivt.

De ser ganske slemme ut, gjør de ikke?

Det første som møter deg når du starter opp er en storslått videosekvens som viser Helghast lederen Vasari i et propagandaspekket raseriutbrudd akkompagnert med deilig, pompøs musikk. Dette gir en indikasjon på den episke kampen du nå skal oppleve og bidrar til å sette stemningen, samtidig som det gir en følelse av at du kommer til å ta del i noe større enn deg selv. Mange har dratt linjer fra Killzone til Bungies Halo-serie og en av tingene som skiller disse ad er Killzones større perspektiv. Du spiller ikke Master Chief, en tank som på egenhånd kan ta ut en planet eller to når det trengs. Du spiller Sergant Sevchenko, en mann som er en liten del av Alpha Squad, som igjen bare er et liten del av en større konflikt. Guerrilla Games gjør en god jobb i å opprettholde denne illusjonen og man har ofte følelsen av at man er helt avhengig av medsoldatene rundt seg.

Grafisk sett er spillet på et nivå som man vel forventer seg av en storsatsing på Playstation 3. Det er lekkert å se på uten av man hever for mange øyenbryn av den grunn. Det opprinnelige styresettet er litt rart, men du har heldigvis muligheten til å forandre på dette slik at kontrollene blir mer like det du kjenner fra andre FPS’er. De har også slengt inn et par tilfeller der du må bruke six-axis’en. Dette fungerer forsåvidt helt fint, men det føles litt påtvungent, som om man har slengt det med fordi man jo er nødt til å bruke denne muligheten når man har den. Man kan jo da spørre seg om six-axis teknologien har potensiale til å være noe mer enn bare en gimmick, men den diskusjonen skal få ligge til senere.

Noe av det jeg likte best med spillet var AI’en. Du føler at både dine fiender og dine allierte oppfører seg på en måte som virker troverdig for soldater i krig. Man beveger seg mye, soldatene skjønner at det kan være smart å kaste granatene sine før man dør og ikke minst i større konfrontasjoner så samarbeider faktisk soldatene. En gir dekningsild mens den andre forflytter seg. Soldatene oppererer i linjer, og når du bryter gjennom en linje, trekker de resterende fiendene seg tilbake og omgrupperer til en ny linje. Det hender riktignokk tidvis at en soldat blir fanget i den samme loopen og dukker opp og ned bak en kasse, men dette skjer såpass sjeldent at jeg vil si Guerrilla Games har lykket godt med AI’en.

Killzone 2 gjør forøvrig ikke noe nytt i forhold til FPS-sjangeren, men det den gjør, gjør den bra. Guerrilla Games viser at det ikke er nødvendig å finne opp hjulet på nytt for å lage et godt spill og Killzone 2 er faktisk det skytespillet som alle Playstation 3 eiere bør ha. På spørsmålet om Killzone 2 er en “Halo-killer” blir likevel svaret: nei. Kvalitetsmessig har ikke Killzone noe problem med å matche Halo, men “Halo-killer”-spørsmålet handler ikke om kvalitet, det handler om popularitet. Halo er en merkevare som Killzone ikke kan forventes å leve opp til og det tror jeg ikke det kommer til å gjøre heller. Men Killzone kommer til å selge bra, det er det solide spillet som PS3-eiere har gått å ventet på og det anbefalse sterkt å skaffe seg dette.

Komplette anmeldelser finner du her, her og her.

Guerilla games er tydeligvis også godt i gang med oppfølgeren og det ryktes også at de jobber med nedlasbart innhold, uten at dette er bekreftet.Les mer på db.no eller ITavisen.